De satt der rekke på rad. Langs veggen, iført sine peneste kjoler og mest kostbare smykker. En etter en reiste de seg, bukket dypt, og satte seg ned igjen. I midten satt to søstre med røde kjoler og svart hår og brunt hår og grønne øyne og blå øyne. Da jeg kom inn i rommet la jeg kun merke til de hvite høytalerne overtrukket med lilla silke. Silken bølget i tilfeldige retninger, i takt med de lavfrekvente dunkene fra musikken. Must be the season of the witch. Den styggeste av søstrene grep fatt i hånden min og førte meg ut av rommet. Jeg visste akkurat hva hun ville, og fulgte gjerne etter gjennom gangen og ned trappen hvor vi stoppet. Det lignet mer en byggeplass enn en del av det fine huset. Det trakk en kjølig vind gjennom hele rommet, kulden trakk nedover ryggraden min og jeg måtte gispe etter pust. Rundt halsen til søsteren hang et pentagram og øynene hennes flammet opp idet jeg løftet hånden for å ta på henne. Sekundet med ubehag som oppsto forsvant like etter. Vi vippet hodene til hver våre sider og jeg var ikke sikker på om det var den rette tingen å gjøre. Jeg prøvde å finne tungen min for å fukte leppene, og nå så jeg at også søsteren hadde gåsehud helt fra øvre del av halsen og ned rundt kragebena. Det var vanskelig å se inn i øynene hennes, jeg stolte ikke på henne, men likevel hadde hun en kraft rundt seg som ga meg en følelse som nærmet seg tilfredshet. Forbi neste dør lå soverommene. Hvis vi kunne... Øyeblikket gikk mot sin slutt, og jeg måtte gjøre eller glemme. Et forsiktig kyss på hennes kinn kjentes først kaldt som is, men etter hvert kunne jeg få frosten til å forsvinne. Hun stod stille, men så kunne jeg føle at hun hadde ombestemt seg. Armene hennes gled som slanger rundt halsen min. Den ene hånden tok tak i håret mitt, og den andre gled nedover ryggraden min. Kroppene våre presset seg mot hverandre som to magneter, og begge laget instinktivt en åpning i munnen. Da leppene våre møtte hverandre var det som noen skrudde av alle fysiske sanser. Det var ikke lenger et kyss, men en sammensmeltning av ladninger som hadde bygget seg opp. Det var som om vi hele livet hadde hatt disse ladningene i oss, som celler i blodet, som et element av sjelen. Da tungene våre møttes for å forevige, ble jeg flenget ut av uvirkeligheten. Tungen hennes var ru som sandpapir og tørrere enn sand. Jeg sperret øynene opp og så henne gå opp i flammer. Ikke en gang asken lot hun ligge igjen.
