og plutselig går du på Hufflepuff

The curse of the name

For mange, mange år siden, så mange som fem hele år, faktisk, så kjente jeg en jente. Hun var vakker og alle gutter syntes hun var best. Tøffere enn toget, var hun. Dessverre hadde jeg en ting hun ikke kunne få. Uansett hvor hardt hun prøvde, blod, svette og tårer, alle mulige slags midler tok hun i bruk, hun kunne ikke få det jeg hadde. Dessverre var det slik at denne uendelige kampen hennes for å legge sine armer om det som var mitt, endte i tragedie. Jeg fikk alle hennes venner til å vende ryggen mot henne, jeg var jo den som hadde det verst.

I dag prøvde noen seg på det samme: Ta det som trofast var mitt. Uten blod. Til alt hell kan jeg denne gangen se at det ikke er jeg som har det verst. Jeg synes synd på deg.

hvis vi kunne

det ville vært mye lettere

hvis jeg kunne gråte

hvis jeg kunne skrike i frustrasjon

hvis jeg kunne grave hodet ned i puten

hvis du kunne være her for å vise meg smerten min

og for å påføre meg smerten uten å røre noen ting som helst

for meg

når jeg føler dere rundt meg

ser jeg alle detaljene

på en måte:

solen blir blå, lenger borte

og jeg vil krype under og ha denne følelsen for alltid

bli liggende og kjenne magen

skjære

seg

av å tenke