Kråken

våkne opp fra ein drøm. Går rundt i gelé resten av dagen. aaaaaaaaaaa for ein følelse. Puste gelé, tenke gelé. Hvis det vare for alltid blir eg vant te det, men innimellom e det behagelig.

Happy New Year

Trouble in Paradise

Ellen sitt navn har sinnsykt mange L-er. EL - L - L - LE - N. Fire L-er!

Tolkingar av depresjonar

LOL

Lots of love

expressive? Yes.

Love.

Eg er eit dyr

Som ikkje finn stallen sin

Mager kropp med flekkete pels og bustete hale

Galopp mot havet

Forbi skyskraparane og inn i skogen

av leidningar

Eg heng fast

Kjem ikkje bort

Eg vrinskar og riv og hiver meg i alle retningar

Men eg kjem ikkje bort

frå dei elektriske straumane

som lagar arr og kjøttsår på kroppen min

Finst ingen vei bort

Eg vil ned til havet

Symja, unngå straumane

Vaska meg rein

Spisa blåbær og lyng

Alle vinduago ser på meg

Store og blanke pupillar utan farge

No kjem dei nærare og eg set inn mine siste kreftar

Før dolken skyt inn i brystet mitt

Edinburgh at night

Utenfor står gutten og spiller gitar. Han drømmer om livet som en stor og berømt gitarist. Ikke en rockestjerne, bare en som er skikkelig flink til å spille gitar. En som små guttunger som ham ser opp til. Kirkeklokkene ringer, i øverste tårn lyser det svake oransje lyset. Menneskene går forbi ham. En full gutt, omtrent på samme alder, men med helt andre tanker og drømmer, kaster noen mynter oppi gitarbaggen og dunker gitaristen på skulderen. Dette er er dagen. I flere timer har han spilt den samme melodien. Noen ganger stopper det opp, midt i riffet han kan så godt, som han har spilt om og om og om igjen. Menneskene fortsetter å gå forbi. Men han ser dem ikke. For ham gjør det ingenting at klokken er ti på halv tolv, og at ingen hører etter. Ingen utenom lille jeg, som sitter i andre etasje og ser på verden som står og går forbi. Jeg ser dem alle sammen. Men ingen ser meg. Ikke en gang gitaristen vet at jeg lytter. God natt, verden. Dette var minuttet mitt.

Etter å ha spilt samme riff, med mange stopper, men med lite variasjon, i flere timer, skrur han på reverb. Så stopper ham opp, som om det er én av de mange stoppene han har hatt. Men denne gangen hører jeg ikke at han begynner å spille igjen. Jeg ser at han legger fra seg gitaren. Han står bøyd over den. Jeg håper at han ikke skal slutte å spille. Jeg var blitt så vant til å ha ham der. Han fikser noe. Tar på seg hvite vanter. Jeg tror han rydder sammen sakene sine: for han snurrer sammen gitarkabelen. På samme måte som Kristian gjør det, ikke slik jeg mener er best. Tror han pakker sammen. Har lagt fra seg gitaren. Står bøyd over tingene sine. Lillefingeren min fryser og har små kramper. Jeg må varme den for ellers gjør det vondt. Han slenger baggen over skulderen, låser igjen gitarkassen, løfter den opp og går. Rett forbi vinduet mitt. Jeg vinker. Han ser bort akkurat idet jeg gjør det. Men så ser han tilbake igjen. To menn stopper. Ser opp. Stopper opp. "Ah, blondes, yeah." God natt, verden. Dette var minuttet mitt.

I adressen vår

Om at du åpner pandoras boks, og at en gutt ved et annet navn fyrer røyken min, hvorfor bestefar har vondt i benet og hvordan lunger lukter.