Edinburgh at night

Utenfor står gutten og spiller gitar. Han drømmer om livet som en stor og berømt gitarist. Ikke en rockestjerne, bare en som er skikkelig flink til å spille gitar. En som små guttunger som ham ser opp til. Kirkeklokkene ringer, i øverste tårn lyser det svake oransje lyset. Menneskene går forbi ham. En full gutt, omtrent på samme alder, men med helt andre tanker og drømmer, kaster noen mynter oppi gitarbaggen og dunker gitaristen på skulderen. Dette er er dagen. I flere timer har han spilt den samme melodien. Noen ganger stopper det opp, midt i riffet han kan så godt, som han har spilt om og om og om igjen. Menneskene fortsetter å gå forbi. Men han ser dem ikke. For ham gjør det ingenting at klokken er ti på halv tolv, og at ingen hører etter. Ingen utenom lille jeg, som sitter i andre etasje og ser på verden som står og går forbi. Jeg ser dem alle sammen. Men ingen ser meg. Ikke en gang gitaristen vet at jeg lytter. God natt, verden. Dette var minuttet mitt.

Etter å ha spilt samme riff, med mange stopper, men med lite variasjon, i flere timer, skrur han på reverb. Så stopper ham opp, som om det er én av de mange stoppene han har hatt. Men denne gangen hører jeg ikke at han begynner å spille igjen. Jeg ser at han legger fra seg gitaren. Han står bøyd over den. Jeg håper at han ikke skal slutte å spille. Jeg var blitt så vant til å ha ham der. Han fikser noe. Tar på seg hvite vanter. Jeg tror han rydder sammen sakene sine: for han snurrer sammen gitarkabelen. På samme måte som Kristian gjør det, ikke slik jeg mener er best. Tror han pakker sammen. Har lagt fra seg gitaren. Står bøyd over tingene sine. Lillefingeren min fryser og har små kramper. Jeg må varme den for ellers gjør det vondt. Han slenger baggen over skulderen, låser igjen gitarkassen, løfter den opp og går. Rett forbi vinduet mitt. Jeg vinker. Han ser bort akkurat idet jeg gjør det. Men så ser han tilbake igjen. To menn stopper. Ser opp. Stopper opp. "Ah, blondes, yeah." God natt, verden. Dette var minuttet mitt.