Ikke alt varer, men det betyr ikke mindre for det om

Jeg har ikke et hjem selv om jeg sitter i en stor sofa og ser ut av vinduet. I synsfeltet mitt går mennesker forbi, røde i kinnene og blanke i blikkene. Noen er flere, dem kan jeg misunne. Noen røyker, noen leser, noen bærer planker, andre bærer tyngre ting. Jeg kan sitte og lese en bok i denne sofaen, innenfor dette vinduet, i fantasien forvilles jeg inn i Toscanas støvete gater, kanskje jeg kjører på en motorsykkel i USA mens jeg utforsker mitt indre, ellerkanskje jeg befinner meg på en båt i det Indiske hav. Jeg må skifte stillinger hele tiden, denne sofaen er ikke kjent. Jeg har ikke vokst opp med den, derfor kjenner jeg ikke dens lunefulle personlighet. I denne sofaen som jeg ikke kjenner kan jeg sitte og se på naboen som snekrer hele dagen. Han har langt hår og nærmer seg 50, jeg synes han virker interessant. Jeg klarer ikke snakke til ham, derfor venter jeg alltid med å gå ut til han har gått inn. Jeg vet at han har barn på min alder. Vi har sikkert egentlig mye å snakke om. En gang sa jeg hei.

MEGALOL